No one compares to you

De harde sparkene som holdt meg våken om nettene har roet seg så mye at jeg ofte blir liggende å kjenne etter liv i magen. Egentlig er det bare helt naturlig at det roer seg nå på slutten. Lillebror har tross alt ikke den samme plassen å boltre seg på lenger. Lørdagen var så fin at jeg tar meg selv i å stoppe opp litt og falle ut av samtalen. Det er litt deilig og bare fade ut og inn i min egen lille verden hvor alt annet blir som bakgrunnstøy til tankene mine. Den eneste stemmen som skjærer igjennom er jenta på bildene nedenfor. De store øynene som stirrer oppgitt opp på meg forventer et svar i det hun drar meg i armen i retningen jeg har lovet. Det var tross alt lørdag og noen hadde satt opp en bod med donuts som luktet litt for godt. I sekken til min lille fireåring lå det nemlig en lommebok med penger hun har samlet inn fra både familie og venner, klar for å betale sin egen lørdagsgodt. Jeg prøver å stoppe opp og nyte alt litt ekstra denne dagen. Følelsene snubler drastisk om hverandre for det kjennes både fint og trist ut på engang. Bekymringen om at jeg ikke skal ha like god tid til jenta mi slipper ikke helt taket nå som vi kan bli fire hvert øyeblikk. Det har jo alltid vært hun og jeg, og foreløpig kan ingen måle seg med nettopp henne.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg