Det var umulig å holde tårene tilbake da den lille barnehånden la sin bukett på kisten. Som et siste farvel. Med sin mamma, som plutselig ikke er her mer. Det kjennes så meningsløst og ufattelig trist at det er vanskelig å finne ord. 

Hvis vi spoler noen år tilbake i tid, til da Maria var på Lucas sin alder ble jeg kjent med en veldig søt jente. Hun var åpen og lett å bli kjent med, fritalende og blid. Jeg fikk være med i deres barselgruppe, da de på Langhus var veldig mye eldre enn meg. Det er helt uvirkelig at jeg var i hennes begravelse i dag. Det er ikke lenge siden jeg snakket med hun sist. Man må minne seg selv på at hver dag er en gave, og ta ekstra vare på de rundt seg.