Finally home

Det kjennes både ut som om faren er avverget og som en trygghet i seg selv og endelig ha mamma hjemme igjen. Vi er naboer så skulle noe skje så er det veldig godt å ha henne her. Jeg skjønte vel egentlig ikke før hun reiste til Spania at hun faktisk kunne gå glipp av fødselen. Det gjorde vel heller ikke saken så mye bedre når hun fikk meldinger av Aleksander som “vi er på vei til sykehuset, vannet har gått” og så videre i den duren. Han syntes det var fryktelig gøy å tulle litt, og dro med andre ord i gang det rabalderet. Selvfølgelig var Aleksander på jobb, og jeg visste ingenting om det og drev og støvsuget hjemme. Så når jeg ikke svarte fikk til og med svigers en telefon om hun skulle hoppe på neste fly hjem. Nå kan vi heldigvis le av det alle sammen, og puste lettet ut.

Akkurat nå kjenner jeg at kroppen min blir skikkelig rastløs av solstrålene som smyger seg fordi rullegardinen, og inn på soverommet mitt. Solen står så høyt på himmelen som den har gjort i år. I det jeg går ut i gangen har jeg kun lyst til å ta på joggeskoene, headsetet og løpe meg en tur med Jackpot – min beste turkamerat. Det skuffende blikket hans gir meg en skikkelig skyldfølelse om at turene ikke lenger er som de pleide. Heldigvis er han er bortskjemt liten hund fra mamma sin side, og lider ingen nød. Det går bare ikke like fort som med meg, og jeg vet ikke hvem av oss som savner det mest.

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg