Det er helt uvirkelig

Jeg har alltid visst at det er forskjell på folk, men det er først når jeg er ute med barnevognen at jeg virkelig legger merke til det. Det er så og si alltid de eldre som smiler, sier hei og spør om å få titte oppi vognen. Varme gode mennesker med et stort smil om munnen. Gleden deres over få å se på Lucas må jo smitte over på en hver person som passerer oss. Det er store kontraster fra de som har så dårlig tid at de gasser på i det jeg passerer, fordi man ikke går fort nok over gangfeltet. Altså tenk hvor lite et smil koster og hvor mye bedre en dag kan bli ved å vise litt vennlighet. Bare det å si det fine man tenker om andre, er det noe jeg har lært av mamma så er det nettopp det! Om man kjenner hverandre eller ei.
.
Å tenke på at Lucas Matheo lå i magen min for litt over tre uker siden er helt uvirkelig akkurat nå. Jeg som var så bekymret for hvordan livet kom til å bli med en til i hus. Min store frykt var jo at Maria ikke skulle få det hun trengte. Det har absolutt vært en utfordring med sjalusien, rett og slett fordi jeg ofte har hendene fulle. Likevel har det gått så mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Det er rart hvor fort man vender seg til en helt ny familiesituasjon, akkurat som at det bestandig har vært sånn.
.


.
.


.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg