IKKE DEN BESTE STARTEN PÅ UKEN

Jeg skjønte ikke hvem som lå ved siden av Aleksander i sengen. Det tok heldigvis ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde feberfantasier. Det sorte teppet så ut som bukseben, og dynen lå krøllet som en hvit skjorte. Å ha barn og feber er ikke den beste kombinasjonen, spesielt ikke nå som Lucas også begynner å bli syk stakkars. Han har fått øyekatarr, så om han ikke blir bedre til i morgen må vi en tur til legen. Det var ikke den beste starten på uken!

To skritt frem og et tilbake

Det er ingen tvil om at sosiale medier ofte ser ut som en solskinnshistorie. Noe av det mest utfordrende med å blogge for meg, er at jeg føler ovenfor andre at jeg ikke kan skrive akkurat hva jeg tenker og vil. For jeg er kanskje mer åpen enn folk flest sånn egentlig. Med venninnene mine snakker jeg selvsagt om alt og ingenting. I det siste har det vært litt mye for meg, og jeg har ikke følt meg like glad som jeg pleier. Det henger nok sammen med at det har vært mye på engang. To barn er som ti sier de, og det kan jeg godt forstå. Jeg er nok over gjennomsnittet positiv, og pleier stort sett å ha det veldig bra. Det er helt greit å ha en dårlig periode, det handler vel om hvordan man kommer seg igjennom det sammen. Ofte føler jeg at både Aleksander og jeg gjør mye koselig sammen, men svært sjeldent bare oss to. Så kanskje det er på tide å endre fokuset litt. For det er lett å glemme hverandre litt når det er så mye annet som skjer i hverdagen.  


Det ble en sen middag her i huset! Nå ser jeg frem til å fylle badekaret og nyte at barna straks er i seng! 

Var du bare 20 år?

Øyenbrynene former seg så spisse at hele pannen rynker seg. Det er rart hvordan andre mennesker kan gi deg et inntrykk av en følelse man aldri selv har kjent. Jeg har aldri følt meg som en spesielt ung mor, uansett hva andres synes. 
Det er fascinerende hvor lite alkohol som skal til, før alle de anspente skuldrene har funnet sin plass litt lenger ned. Praten går lettere og folk smiler mer. Mange nye fjes gir mange nye inntrykk. Det var en fin gjeng jeg møtte i går med Aleksander, og jeg er glad for at han jobber med så koselige mennesker. Du vet du er mamma når du koser deg borte, men gleder deg aller mest til å komme hjem for å sove ordentlig ut en natt! 

Hvor har du tenkt deg?

Det var som at noen knipset, også endret alt seg på dagen. Det er fulltidsjobb å være livvakt skal jeg si deg. Bena og armene som tidligere gikk alle veier har nå begynt å samarbeide. Hver dag er nå starten på en ny oppdagelsesreise, innenfor husets fire vegger. Underveis på ferden skal alt rives ned fra hyller og smakes på av Lucas nå. Så det blir godt med et par timer pust i bakken, mens svigermor passer på. Jeg skal være med Aleksander i en middag med jobben hans. Det er flere jeg aldri har møtt, men som jeg har hørt mye om – så det ser jeg frem til!

HER & NÅ

Klokken gikk fra oss i går kveld, så dette blir en ny dag med nye muligheter. Akkurat nå er jeg ferdig å mate Lucas. Mens han nå tar en liten middagslur rekker jeg å titte innom her. Så er planen å få redigert ferdig videobloggen fra Lucas sitt soverom, så dere kan se hvor fint det ble kanskje allerede i kveld! I dag skal det rives nede som blir starten på et nytt prosjekt. Før den tid skal jeg hente Maria i barnehagen, også tenkte jeg og endelig få filmet ferdig house touren jeg har snakket så altfor lenge om! ♡

My kind of dinner

Det ble en litt tidlig middag i dag, så tenkte å dele noe av det beste jeg vet. Jeg er ingen mester på kjøkkenet, men jeg er veldig glad i mat. Så dette passer meg perfekt ettersom det smaker godt og går raskt å lage!

  ,  WRAP MED KRYDRET KYLLING

  1. Det er så simpelt som det kan få blitt – bare skyller og skjærer opp grønnsakene jeg har tilgjengelig i kjøleskapet.
  2. Pakker tortillalefser i aluminiumsfolie og steker dem på en rist midt i ovnen i ca. 5 minutter.
  3. Så krydrer jeg kyllingen både med salt, pepper og chillikrydder. Når den er ferdig stekt smører jeg guacamole på lefsene før jeg jeg ruller de sammen med grønnsakene og kyllingen. Selvsagt med rømme og salsa – naam!

ET NYTT PROSJEKT

Jeg er nesten litt bekymret for hva vi skal finne på når alle rommene står klare i huset! Vi er heldigvis ikke der enda, men er det noe Aleksander og jeg liker så er det prosjekter hjemme. Føler mine pleier å gå litt lettere for seg enn Aleksanders. Da jeg som regel bare maler et rom og fresher det opp med litt nytt interiør. I kveld skal vi begynne å rive vegger og gulv i underetasjen for å lage et nytt rom! Tenkte å ta med kamera å lage en ny videoblogg fra start til slutt. Denne onsdagen har vært en rolig og fin dag til nå. Jeg lader batteriene for det blir sikkert en sen kveld når barna er i seng!


// Forresten har ikke jeg de søteste venninnene?
Fikk både duftlys og tørkede blomster på innflyttningsfesten vår ♡

KAN KLARE HVA SOM HELST

Å si at man hatet å gå gravid, var vel noe jeg skammet meg over å si høyt. Man føler det er så mye forventinger til at det er en så fantastisk tid. For meg vokste magen i takt med vonde følelser av å være ensom på et vis. Min siste tanke i svangerskapet var at gravid – det skal jeg aldri bli igjen!

Jeg blar igjennom kamerarullen, og tilbake på Ullevål sykehus. Det var en tidlig morgen og jeg hadde ikke sovet noe den natten hjemme. Jeg hadde insistert på at Aleksander bare måtte dra på jobb, for han hadde alltid morgenmøte på mandager. Jeg var usikker på om jeg hadde kynnere eller rier, og følte meg ikke stresset i det hele tatt. Det var tross alt to uker igjen til termin tenkte jeg. “Dette går helt fint, Aleksander! Bare dra på jobb, så sier jeg ifra hvis du skal komme hjem”.

Den mandagen er jeg glad for at han ikke dro. For det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det var på tide å reise innover mot sykehuset. Vi endte med å kjøre i kollektivfeltet forbi køen den morgenen. Det kjentes ut som riene økte i takt med hastigheten på bilen. Jeg skal ikke ta hele fødselshistorien nå, men det er surrealistisk å tenke tilbake på hvor fort alt endret seg.

To timer senere kjente jeg på en følelse av at jeg kan klare hva som helst. Tror jeg aldri har kjent på en slik mestringsfølelse i hele mitt liv. Jeg var så stolt av den lille gutten som lå på brystet mitt, at jeg klarte ikke slutte å smile. Jeg har alltid sagt at å føde kan jeg gjøre igjen, men å gå gravid derimot – det kan være både tungt og vanskelig. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg der jeg lå på sykehuset med Lucas i armene, at jeg skulle få følelsen av at “dette kan ikke være vårt siste barn”.

Jeg tror noe av det viktigste å dele er at ingen kan fortelle deg hvordan det blir, den dagen du blir gravid eller tiden etterpå. At det oppleves helt ulikt og at det er helt normalt å kjenne på et spekter av følelser man ikke trodde fantes. Å få en sønn kunne jeg ikke sett for meg. Nå ser jeg ikke for meg et liv uten. 

ALWAYS GOT YOUR BACK

Hvis du spør Aleksander om hvordan det er å bo med to jenter som Maria og meg, tror jeg han svarer som en berg og dalbane. Maria er mye av alt, og jeg elsker at hun er akkurat som hun er. At hun sier det som det er, om det er med tårer eller latter. Hun har vel arvet det fra et sted, eplet faller vel ikke så langt fra stammen. Lucas er fortsatt liten, men det er likevel mye personlighet i en syv måneder gammel kropp. Han er like rolig som faren sin. Altså i løpet av de syv årene Aleksander og jeg har vært sammen, kan jeg telle på en hånd når jeg har sett han stresset tror jeg. 


// Det går forresten mye bedre med foten min, som noen tipset om ble det grønnsåpebad – og nå føles det mindre betent!