Jeg ville bare høre hjertet slå

La oss spole litt tilbake, til en dag jeg ikke har snakket med så mange om. Det var en fredag, og  jeg var fortsatt i lykkerus etter den positive graviditetstesten. Er det noen som får ting gjort her hjemme så er det meg, og midt oppi lykkeruset hadde jeg snudd hele huset opp ned. Jeg var nemlig i fullt vaskemodus før helgen. Jeg tenkte på så mye rart, alt som måtte ordnes. Tydeligvis tolker kroppen min en positiv graviditetstest som at alt må gjøres om, og det helst i går. Eller er jeg kanskje litt sånn uansett? Jeg er nok det.

Telefonen min ringer, og stemmen høres alvorlig ut. Jeg slår musikken helt av og forsikrer vedkommende at han snakker med meg. Mannen blir stille. “Beklager så mye, men det ser ikke ut som om du er gravid likevel”. Det kjentes ut som om hjertet mitt hoppet over et slag. “Hvordan er det mulig?” svarte jeg tvilende. Mannen forklarte at det hadde skjedd en feil, og at de hadde byttet om urinprøvene på legekontoret. Min så ut til å være negativ, og han beklaget nok en gang. 

Huset var strøkent når Aleksander kom hjem fra jobb den dagen. Huset skinte, men ansiktet mitt var lett å lese. Jeg ville ikke ha de gode ordene, eller klemmene hans. Akkurat nå ville jeg som til vanlig snakker om alt – ikke snakke om noe. For det forandret ingenting. Jeg følte meg helt fjern hele helgen, og lunten var ikke særlig lang. Jeg snakket med de nærmeste venninnene mine og fortalte dem at jeg fortsatt følte meg gravid på søndagen. Da bestemte jeg meg bare for å skyve skuffelsen bort, og heller stole på min egen kropp. For på mandagen hadde jeg tidlig ultralyd ettersom jeg hadde hatt en langvarig blødning helt i starten av svangerskapet. En tidlig ultralyd er vaginal, og ikke oppå magen. Men denne gangen var det ikke i tankene mine engang, jeg ville bare se at alt skulle være bra. Jeg hadde ikke avlyst timen den fredagen. For jeg hadde ikke gitt opp håpet helt, håpet om å høre det lille hjertet slå for første gang. Det eneste jeg klarte å se da jeg la meg ned på den iskalde benken var en liten klump på skjermen. Øynene mine prøvde å tolke jordmorens siden hun ikke sa et eneste ord. De konsentrerte øynene og rynkene som hører med ble sakte omgjort til et lettet smil. “Her hører du hjerte slå, alt ser ut til å være bra”. Jeg følte meg som den heldigste jenta i hele verden. Gleden var så stor at tårene var umulig å holde tilbake. Aldri hadde en helg gått så sakte, men aldri hadde jeg kjent på en glede på denne måten heller. 

Og til legekontorets forsvar tenker jeg at alle kan gjøre feil. Jeg er bare så inderlig glad de ikke hadde rett. 

Kvinnekroppen er helt unik, ofte forteller den oss det vi trenger å vite.