Kontraktsignering!!

Akkurat nå er jeg på vei ut døren for å møte Aleksander i Oslo. I dag skal vi nemlig signere kontrakten vår, som kommer til å by på mye moro og garantert frustrasjon fremover. Det vi har fått mulighet til å være med på, er det ikke akkurat noe jeg hadde trodd at vi skulle gjøre sammen. Likevel er det en kjempe fin mulighet for hele familien. Ah, gleder meg til å fortelle dere!! Senere i dag skal jeg trene ute og feire at jeg endelig har fått et nytt trådløst headset. Mitt ble jo stjålet på Elixia, og jeg følte de stjal en del av motivasjonen min også. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk klarer å trene med vanlig iphone-propper i ørene. Jeg jobber kveld i dag, så jeg prøver å rekke så mye som mulig før den tid!

God helg da dere, så snakkes vi i kveld! 

Plutselig trenger du søsken

Jeg følte vel nesten at Maria Adina ikke hadde rukket å trekke pusten, før det var snakk om et barn til. Fødselen kunne vel ikke ha gått bedre, men graviditeten derimot satte et skikkelig støkk i meg. For så fort Maria kom til verden følte jeg meg fengslet i min egen kropp. På det verste måtte jeg ha hjelp til å komme meg ut av sengen om morgenen, og jeg slet bare med å bære hun selv. Epiduralen som jeg var sikker på hadde ødelagt ryggen min, viste seg å være prolaps. Jeg lurer på hvor mange tusen det gikk til leger i hytt og pine. Jeg var livredd for å operere, og valgte heller den tunge veien med fysio og opptrening. Det tok lang tid, men i dag er jeg så godt som fin igjen. I desember fyller jenta vår allerede fire år, og det er klart hun trenger søsken. Når hun har med seg besøk hjem etter barnehagen kjennes det ut som en liten påminnelse hver gang. For at ikke aldersforskjellen skal bli for stor ligger det vel i kortene at det burde skje i nærmeste framtid. Selv om det allerede blir en del års forskjell er jeg glad for at vi ikke stresset med det. Å skape en familie er jo det fineste i verden, men det var viktig for meg å bli ordentlig bra igjen først.

– Håper du får en fin dag! ♡

Bedre sent enn aldri?

Her om dagen ble jeg skikkelig glad når jeg gikk i postkassen. Når man bare forventer å finne regninger er det veldig koselig å få et postkort. Det er jo ingen som sender postkort nå lenger. Så på et selvlaget kort fikk jeg en aldri så liten sommerhilsen fra utrolig dyktige Linda. Jeg synes bildene hun lager er helt unike, og det var selvfølgelig veldig gøy å bli tegnet selv. Så selv om det er en stund siden hun tegnet meg nå, fikk jeg endelig satt bildene i ramme. Likevel fant jeg fort ut at det ble litt mye meg på kjøkkenet, spesielt når vi ikke har bilde av noen andre. Så mamma fikk en aldri så liten sommergave, som hun ble veldig glad for! Om du vil se mer av bildene hennes, finner du profilen her.  Det ble et litt sent innlegg i dag, for vi har hatt besøk siden jeg kom hjem fra jobb. Nå har jeg endelig lagt meg ned i sengen etter en lang dag, hvor jeg har fått kjenne på livet uten bil. Jeg skal nemlig selge min, og forhåpentligvis bli litt mer miljøvennlig i framtiden. 

– Er hun ikke flink?

Uegnede som foreldre

Maria Adina synes det er spennende å være med til Oslo. Jeg holder ekstra godt i hånden hennes, for her er det mye mer trafikk enn vi begge to er vandt til. Mitt verste mareritt er at noe skal skje med henne. Vi går bortover veien forbi forskjellige barer for å komme dit vi skal på besøk. Jeg stopper opp rett før jeg runder hjørnet der venninnen min bor og blir stående og observere. Klokken bikker 17:15 og det sløve blikket konsentrerer seg så hardt at øyebrynene nærmest treffer hårfeste. De snøvlende ordene kommer ikke ut som de skal, der de sitter og bestiller seg mer øl. Den lille gutten med den røde capsen i mellom de store mennene er ikke like lett å se, for hodet rekker så vidt over bordet. Gutten er yngre enn Maria og burde ikke oppleve at faren og en kompis endrer væremåte som fort kan oppfattes skremmende for et lite barn. Når faren prioriterer egen rus og endrer adferd på den måten, kvalifiserer han seg helt klart som en uegnet forelder i mine øyne. At noen foreldre prioriterer egen rus fremfor barnas beste gjør meg provosert. Det kom heldigvis en barnevogn trillende ut av baren og man skjønte fort at det var moren med et yngre søsken, og at hun skal skulle dra med barna. Hadde ikke moren kommet vet jeg at det er mange voksne som ser og vet, men få tør si fra. For hvor går egentlig grensen for hva som tolereres? Aldri om Maria skal se sine foreldre sånn.

– Hva tenker du?

Lately i’ve been craving

Det føles nesten ut som om jeg er i himmelen når denne asjetten står klar på spisebordet. Sashimi er så enkelt, sunt og godt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er spesielt flink på kjøkkenet, men dette er så enkelt at alle får det til. Hadde jeg blitt gravid nå, er jeg sikker på at jeg hadde cravet dette så Aleksander måtte lage det til meg hver eneste dag. Det er nok den hjemmelagde ponzusausen som har gjort dette til min favorittmatrett. For før jeg ble glad i Sashimi spiste jeg aldri rå laks.  Jeg vet i hvert fall hva jeg håper står servert på bordet når jeg er hjemme fra jobb i kveld! 
 


 

½ dl soyasaus
½ stk lime, saften av

1 ss riseddik

1 ss honning

½ stk rød chili, finhakket

frisk koriander, finhakket

Bland ingrediensene sammen i en bolle og smak deg frem.
Ponzusausen kan godt stå litt før du spiser, da kommer smakene enda bedre frem!

– Er du glad i sashimi? 
 

The winner takes it all

Vi fikk en sykt spennende telefon på fredag! Først trodde jeg ikke på hva Aleksander sa, for det hele er så tilfeldig og morsomt. Selv om jeg ikke kan si så mye før i morgen er det en stor mulighet for hele familien. Det kom oss virkelig tilgode at vi ikke har bestilt noen ferie i år. Jeg håper vi kan fortelle det i morgen! Jeg har i hvert fall gått rundt med et stort smil om munnen denne helgen. Helgen har gått i ett, og jeg tror venninnene mine har begynt å forstå litt mer av hvorfor jeg alltid er så sen. Jeg har ofte litt for mange baller i luften og tror bestandig jeg rekker alt. I tillegg til å være verdens største surrehue som bestandig mister noe på veien, tar ting tid.  

– Håper du har hatt en fin helg!
 

Four down zero to go

Nå synes jeg nesten det for holde, vi har nemlig klart å smitte fire personer som har blitt skikkelig syke. Kusina mi som er en av de er forlover denne helgen, så det er jo egentlig helt krise. Vi må virkelig lære å holde oss hjemme, når vi ikke er helt i form. Mot alle odds så er jeg i hvert fall på vei ut døren her hjemme nå for å åpne på butikken jeg jobber i.  Det var skikkelig deilig å våkne til sola med min lille morgenfugl som bestandig er blid når hun står opp. Når man har ligget så lenge hjemme kjennes det virkelig på tide å stå opp, og få litt ut av dagen. Jeg skulle ha skrevet mer, men nå begynner jeg å få dårlig tid så jeg kommer sterkere tilbake i kveld!

– Håper du får en fin helg, og at du titter innom etterpå! 

Nei, det er ikke verdens mest naturlige spørsmål

For de som leste innlegget mitt i går: Jeg innser vel egentlig nå at det var litt optimistisk å tro at jeg skulle slippe unna denne gangen. Du vet når kroppen bare begynner å verke, feberen smyger seg på med litt omgangssyke på toppen. Begge venninnene mine som var på besøk hos oss på søndag ligger rett ut nå de også stakkars. Sånn er det å ha barnehagebarn som tar med seg det meste av sykdom hjem. Vi burde nesten hatt munnbind og engangshansker til gjestene våre liggende klart under skiltet hvor det står “velkommen” på i gangen. Ironisk nok hadde jeg tatt vakten til en som var syk, så vi var litt underbemannet fra før. Da må man virkelig bite tennene sammen for å stille opp på jobb. Det er svært sjeldent at jeg blir syk, men hver eneste gang får jeg spørsmål om jeg er gravid. Jeg føler det er litt for lett for folk som ikke kjenner deg engang å spørre om nettopp det. Så fort man har en venninne som ikke drikker, er kvalm eller har gått opp noen kilo er alltid spørsmålet rundt neste hjørne. Jeg kjenner flere som har prøvd og fortsatt prøver å få barn og da er det heller ikke verdens kuleste spørsmål å svare på. Jeg tror i hvert fall at det er noe alle kan tenke litt over. 

– Hva tenker du? 
 

Mammahjerte slår litt ekstra

Tastaturet til venstre for meg slår så hardt at det er umulig å tenke. Av en eller annen grunn synes kjæresten min at det er veldig koselig at vi sitter sammen på kontoret hans, selv om han er i en helt annen verden og skriver tilbud fra morgen til kveld. At han vil at jeg skal se over det han driver med å komme med innspill er vel egentlig bare for å være litt sammen, og på en måte litt søtt. For de siste ukene har vi nesten bare sett hverandre når vi står opp og legger oss, men sånn er det noen ganger. Det såkalte A4-livet blir vel egentlig som et puslespill hvor man må samarbeide for å få brikkene på plass, spesielt siden jeg jobber skift. Akkurat nå har det faktisk vært en stor fordel at jeg jobber en del kveld, ettersom jenta vår fikk feber i helgen og trenger noen rolige dager hjemme. Mammahjertet slår helt klart litt ekstra når lillemor ikke er helt i form. Min første tanke når jeg holdt rundt den lille febervarme kroppen med helt blanke øyne er at vi er utrolig heldige som har et friskt barn. For når man setter ting i perspektiv og leser om de fortvilte foreldrene med kronisk syke barn innser man virkelig hvor heldig man faktisk er. Da blir plutselig alt annet bagateller i forhold.


Legg gjerne igjen en kommentar om det er noe spesielt du har lyst til å lese om.
Fikk spørsmål om jeg kunne skrive om mine hårtips og det skal jeg selvfølgelig gjøre!
– Håper du får en strålende tirsdag!

Dreams do come true

Øynene hennes lyste opp, og det forventningsfulle blikket ble omgjort til et stort smil om munnen. Gleden var stor da vi ankom Aschehoug, stallen jeg så og si vokste opp i som barn. Denne dagen hadde Maria Adina snakket om hele uken, og endelig var dagen her. Vi skulle nemlig låne den minste av hestene til bestevenninnen min. Forhåndsreglene hadde vi gått igjennom mange ganger, og tross de tusen sommerfuglene i magen til en treåring ble de nøye fulgt. Selv om læringskurven er bratt med så mye nytt på en gang, finnes det nok ingen bedre måte å lære og ta ansvar som barn enn gjennom dyr. Det blir spennende å se om hun vokser opp med ponni øverst på ønskelisten, sånn som jeg gjorde da jeg var liten. En ting jeg helt klart vil ta med meg videre til Maria Adina fra min mamma, er at hun aldri lot meg slutte å drømme. Dreams do come true!​ 
 

– Håper du får en fin dag!