Sammen er vi håpløse

Øynene mine kjentes ut som en blanding av sandpapir med superlim når jeg våknet i dag tidlig. Datteren vår derimot var som vanlig godt uthvilt og strålte like mye som solen på himmelen. Det gjør en aldri så lang vei ut av sengen litt kortere. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg våkner og tenker at jeg skulle lagt meg før. Det er så lett å bli sittende oppe, og bare se én episode til. Hverdagen går i ett, så det er bare å henge med for pliktene kaller uansett hvor lite man har sovet. Så i mellom alt jeg skal rekke er det typisk meg å miste noe på veien. Jeg tror nok vår lille familie topper listen på hvem DnB sender ut flest bankkort til i løpet av et år. Gleden var stor da kortet til Aleksander ble funnet som jeg mistet på søndag, og begge hadde hvert sitt da han dro hjemmefra i dag tidlig. Som vanlig var det litt for godt til å være sant. Jeg hørte mobilen min ringe og fant den tilslutt under puta på rommet til Maria Adina. Det var barnehagen som hadde ringt for å fortelle at de hadde funnet kortet mitt i jakken hennes. Så mot alle odds gleder jeg meg til lunsj på jobben i dag!

– Håper du får en fin dag og nyter finværet!

7 kommentarer

Siste innlegg