I mellom alt som skjer

Det er så lett å bli passasjer i eget liv, om en ikke vet hvor en skal. Skulle ønske det fantes en pauseknapp, så man rakk å trekke pusten. Senke skuldrene, stoppe opp for å være litt mer tilstede. For jeg rekker nesten alt, alltid. Som en evig sang man aldri hører slutten av. Kanskje er det fordi følelsen av å skuffe noen er verre enn å si nei. Det slo meg i går når jeg skulle hente Maria Adina som for første gang ble invitert med hjem, av bestevenninnen sin etter barnehagen. Da jeg skulle hente henne og ble med moren inn opp trappen til stuen deres hvor jentene lekte. For midt i alt kaoset av leker som nærmest fløy veggemellom var det som i midten av en storm, helt stille og rolig. Man kunne kjenne den deilige atmosfæren og harmonien i rommet. Akkurat i det lille sekundet hvor vi snakket om hvor nærme vi bodde, smilte jeg egentlig fordi jeg har mye å lære.

– Kan du kjenne deg igjen?
 

8 kommentarer

Siste innlegg